Flyktningestrømmen er et felles ansvar

I mai var jeg så heldig at jeg fikk jobbe som frivillig blant flyktninger fra Moria på Lesvos. Og la oss ta konklusjonen først som sist – dagens situasjon er en tikkende bombe.

Mange husker nok bildene fra 2015 og 2016 av overfylte gummibåter, hauger med redningsvester og ikke minst de som ikke greide turen. Strømmen av bilder av avtatt, men flyktningene kommer fortsatt. Så langt i år har det kommet 13 000 til de greske øyene, 5000 til Lesvos alene. Selv om dette er langt unna de 10 000 som daglig kom på det meste, er det fortsatt mange. Til sammenligning har den norske regjeringen sagt at vi skal ta imot maks 3000 flyktninger i 2019.

lifejacket

«The lifejacket graveyard» på Lesvos framstår i dag som et minnesmerke over den feilslåtte flyktningepolitikken i Europa.

Alle som kommer til Lesvos må registreres i Moria. Moria var aldri tenkt som en flyktningleir, men skulle være et registreringssted og flyktningene skulle rakst sendes videre, eventuelt returneres. Virkeligheten er dessverre en annen. Identifiseringen kan ta år siden det ikke er enkelt å skaffe dokumentasjon fra krigsherjede land. I tillegg er også de ordinære leirene i Hellas fylt opp, så hvor skal de sendes?

Moria er ikke bygd for dagens bruk. Det er knapt tilgang på sanitærforhold, det er overfylt, og det finnes ingen tilbud ut over ei seng og litt mat. Ungene får ikke tilbud om skole. Ingenting. Frivillige organisasjoner bidrar på ulike måter. Det finnes bl.a. en egen organisasjon som tilbyr kvinner muligheten til å ta en dusj under trygge omgivelser, det sier det meste om forholdene! Slike tilbud dekker likevel bare en brøkdel av behovet og dagene blir monotone, preget av usikkerhet og venting, og mange synker ned i depresjon og apati. Slik går årene mens europeiske myndigheter ser en annen vei.

De som faktisk får oppholdstillatelse, får økonomisk bistand i 6 måneder. Deretter må de klare seg selv og finne en jobb i et land som har en arbeidsledighet på rundt 20%, 40% blant ungdom.

Dette er et system som er dømt til å bryte sammen. Hva må så gjøres?

For det første må vi innse at innvandringspolitikken i Europa er feilslått. Den bidrar ikke til færre flyktninger, men til at flyktningene blir sittende fast et eller annet sted. Hellas er bare ett eksempel. Italia har noen av de samme utfordringene. Libanon knaker i allerede skjøre sammenføyninger med minst en million nye flyktninger. I Libya rapporteres det om alvorlige epidemier. Slik kan vi fortsette.

Så må vi erkjenne at Norge må ta større ansvar. Vi kan selvfølgelig ikke hjelpe alle, men de 3000 som dagens regjering har satt som tak, er pinlig få gitt situasjonen i verden. Norge har gjentatte ganger sagt nei til å ta hånd om noen av de som kommer til Europa med båt.

Returpolitikken må også endres. Mange som returneres til Afghanistan, flykter på nytt. Jeg møtte selv en afghansk flyktning med bodødialekt – han hadde ’snudd i døra’ etter tvangsretur siden han oppfattet forholdene som verre enn da han flyktet første gang. Det er heller ikke lenge siden det var behov for en norsk tolk i Moria! En afghansk familie trengte medisinsk bistand og 8-åringen snakket flytende norsk etter flere år i Norge.

Vi trenger en ny flyktningepolitikk, men i tillegg kan hver og en av oss forsøke bidra. Har du muligheten, dra som frivillig! Det er krevende, men utrolig givende og flyktningene setter enormt pris på innsatsen som gjøres. Det er selvfølgelig også mulig å bidra økonomisk til de frivillige organisasjonene. Selv jobbet jeg for ’Dråpen i Havet’, i lokale ’Lesvos Solidarity’ driver et omfattende arbeid med bl.a. egen leir for de som er mest traumatisert, og Trondheimsbaserte ’Gjengen i ryggen’ sikrer driften av barnehagen Mikros Dounias.

Og skal du først til varmere strøk på ferie – hvorfor ikke dra til Hellas, gjerne til Lesvos, og støtt lokalsamfunnet! Kjøp en veske sydd av innvandrere på Mosaik-senteret eller et bilde malt av flyktninger på Hope-senteret. Spis et internasjonalt måltid på Nan. Du vil bli overrasket over hvor mange som nekter å godta dagens situasjon og forsøker å gjøre verden litt bedre. Og det trengs.

(Innlegget sto pp trykk i Adresseavisen 17. juli 2019)

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s